Neste sommer...

Du verden som tiden flyr! Plutselig er det blitt neste sommer, uten at jeg har skrevet et eneste ord i bloggen min. Skamme seg! Skulle ønske jeg var litt flinkere til dette, for jeg har jo så mye jeg ville ha sagt :)
Denne sommeren er planen sykkeltur på skjønne Sør-Helgeland: Grusveier(?), telt, sovepose, hav, lukten av sommerblomster og saltvann; måkeskrik, gledesskrik, jeg som skriker idet jeg kaster meg uti det iskalde, men glassklare vannet...
Gleder meg! Kanskje jeg til og med rapporterer her når jeg er tilbake? Hvem vet?

Sjokoladelengsel

Da jeg for endel år siden bodde et år i USA, fikk jeg etter en tid en uventet lengsel etter norsk sjokolade, nærmere bestemt Nidars Mokkatrøffel. Jeg tenkte på den omentrent daglig, kjente smaken i tankene, og drømte til og med om at jeg spiste den om natten. Det var ikke det at jeg savnet god mat, heller ikke Norge på generelt grunnlag. Jeg hadde mer enn nok tilgang på annen sjokolade (Darn you M&M's!), og annen usunn og fetende mat. Likevel var denne lengselen enormt sterk og vedvarende.

Derfor var det med skjelvende knær og hender, og ikke så rent lite vann i munnen at jeg endelig satte tennene i en plate da jeg kom hjem til Norge.
Og gjett om jeg ble skuffet! Den smakte ikke engang i nærheten av det jeg hadde drømt om, og lengtet etter. Jeg kan huske at jeg kikket forundret på den etter første bit, og snudde på den for å sjekke at jeg virkelig var i besittelse av en Mokkatrøffel. Ikke sånn å forstå at den var vond eller noe, den var sikkert veldig god, og den gikk ned uten de store forsinkelser. Men jeg hadde bare så enormt store forventninger til denne opplevelsen. Nesten som når du tror du skal drikke kaffe og så er det cola i koppen. Jeg liker smaken av begge deler, men forventningen har så mye å si.

Jeg må jo innrømme at jeg etter å ha skrevet dette, kjenner en del av de samme følelsene som da jeg lengtet etter Mokkatrøffel i USA. Og Mokkatrøffel er faktisk en av de beste sjokoladene jeg vet, når jeg en skjelden gang (hver lørdag...) spiser sjokolade. I følge Nidars hjemmeside blir det kun laget 500 000 av denne utsøkte delikatessen i året, hvilket gjør den til en skatt, og en utfordring å få tak i. Selges stort sett der de har et godt utvalg i sjokolade, som for eksempel hos Markens Is og Godteri (Kristiansand).
Har en anelse om hvor jeg skal og hvilken sjokolade jeg kommer til å velge på lørdag...

Moralen må være at virkeligheten ikke alltid står i forhold til de drømmene og forventningene vi har, men at den stort sett ikke er så værst likevel.

Leiebil og vinterføre...

Så var jeg her igjen. Heldigvis! Kunne nemlig ha gått ganske galt forrige helg, da jeg og min søster la ut på en heller dårlig planlagt road-trip fra Oslo opp til Trøndelag.
Glade og fornøyde (eller kanskje ikke helt...) la vi ut fra Oslo. Hadde leid en Toyota Hiace (trodde vi skulle ha en litt mindre bil), da det skulle hentes flyttelass oppe i Trøndelag.

De som har litt peiling på bil sitter vel allerede krumbøyde av latter, og tenker "for noen idioter". For som jeg nå har lært av bitter erfaring, så har en Hiace bakhjulstrekk, motoren fremme, og er rett og slett elendig på glatta. Vi hadde bedt om piggdekk, men fikk beskjed om at det var nye helårsdekk (!), så det skulle ikke være noe problem. Ja, særlig! Og vi trodde på ham, men vedkommende hadde nok aldri kjørt utenfor Oslo, iallefall ikke på vinteren! Sukk!
Vi la altså avgårde nordover mot Elverum, og det gikk faktisk helt fint, men så var jo også veiene stort sett bare... Første tegn på hvor dårlig bilen satt på veien fikk vi ved Elverum. Skulle svinge inn på Rv3, og skulle nesten ikke ha klart å ta løs i krysset. Samme igjen ut fra parkeringsplassen der vi inntok lunch. Men nordover skulle vi, så da var det bare å trø på gassen (NOT!), og håpe på at veiene skulle bli bedre lenger nord. Gikk egentlig veldig bra, og selv om veien ble bare mer og mer sporete, kom vi mil etter mil nærmere målet.

Så kom det en sving. En skarp høyresving (som var godt merket med anbefalt fartsgrense 50 km/t), og det ble sakket ned og giret ned. Svingen gikk fint, men da svingen var slutt, ville ikke bakenden være med. Etter litt sveiving av ratt, bestemte bakenden seg for at den heller ville tilbake til Oslo, og dermed sto vi der, med venstre bakhjul godt plantet i ei snøfonn og nesen i feil retning.

Noe rystet, men heldigvis like hele, klatret vi ut av bilen, og kunne raskt konstatere at her ville vi ikke komme opp uten hjelp. Og etter mye fram og tilbake, og lovnader fra lokale helter om å hente traktor (dette var forøvrig lovnader som visste seg å ikke bli noe av), ble det ringt til Viking. Mens bi sto der og ventet ble vi flere ganger vitne til fullstendig ville passeringer og andre demonstrasjoner på sjåfører med lite vett og kuule biler. Og etter enda en time i 20 minus og vind, -der vi måtte stå som levende varseltrekanter (den som var i bilen ble blåst ut i veibanen etter 5 min, og knust av første trailer) - kom vår nye helt fra NAF/Viking og trakk oss opp på veien igjen.

Det gikk jo bra denne gangen - heldigvis - men det kunne ha gått langt værre! Vi fikk senere høre at det er rundt 40 ulykker i året på dette stedet, og at vi hadde kommet heldig fra det.

Turen videre gikk SAKTE, for føret var helt sinnsykt, og på Støren bestemte vi oss for at det fikk være nok spenning for en dag. Målet i Trøndelag nådde vi utpå dagen neste dag, og turen sørover gikk veldig bra. Da valgte vi å kjøre E6 over Dovre, enda det var meldt om is- og snødekke, og det valget var helt riktig! Veien viste seg å være tilnermet bar og tørr, og vi brukte temmelig nøyaktig åtte timer på turen. Dessuten hadde vi jo last, noe som gjorde underverker for veigrepet.

Det vi har lært av dette er følgende:
- Ikke legg ut på flyttegaleien vinterstid
- Ikke lei billig bil
- Ikke lei en Toyota Hiace!
- Skulle du likevel føle at du er nødt til å gjøre overstående: Ha for all del med spade, kjettinger, slepetau, varme klær, varme sko og en god lykt.
- Krev piggdekk! Eller minimum vinterdekk! Ikke hør på noen som sier at helårsdekk er OK (de vi hadde var av simpleste kvalitet, og IKKE nye, selv om han sa det der vi leide).
- Lær deg å sette på kjettinger på forhånd.
- Lagre tlf.nr til NAF Viking og Falken på forhånd.
- Og skulle du havne i grøfta (noe som dessverre kan skje med alle), - vær forsiktig! Ikke gå ut av bilen uten refleksvest, sett varseltrekanten godt fast (!) i snøfonna minst 150 meter fra der bilen står, og forbi evt. sving. Og pass opp for idioter som skal vise at de er bedre sjåfører enn deg.

God tur!

Just det...

Hadde liksom tenkt at jeg skulle skrive litt om motivasjon i forhold til trening og sundt kosthold, men motivasjonen forlot meg, klokka gikk fra meg, og nå er det sengetid. Men i morgen er en ny dag, kanskje jeg finner igjen den tapte motivasjonen da? Har egentlig litt annet å tenke på i morgen, men kanskje nettopp derfor vil jeg finne det motiverende å gå inn her og skrive litt. Så sånn er det med den saken...

Trening er Gøy!

At jeg nærmest skulle bli avhengig av å trene, hadde jeg ikke trodd! Sist uke var jeg i mer eller mindre treningsaktivitet hver dag, unntatt de to første dagene i uka, da jeg var syk.

For det meste har jeg gått - og gått. Trodde egentlig at jeg kunne lære meg å jogge, og har vært ute en god del, men leggene mine nekter nå å være med lenger. Dette har blitt værre for hver gang, og derfor har jeg nå tatt pause fra den type aktivitet. Gåing er like bra når det er fettforbrenning som er målet, og jeg kan fint gå til sentrum på 45 minutter herfra.

I tillegg har jeg funnet fram Gi'en fra bunnen av skapet, og kommet meg på karatetrening igjen. Kan ikke skjønne hva jeg har somlet med hele høsten, så gøy som det er! Jeg kjenner selvsagt på at et par ting har gått i glemmeboka, men det skal nok snart komme tilbake. Jeg kunne jo ikke så mye fra før, så da var det heller ikke så mye å glemme :) Gleder meg allerede til neste trening på torsdag, lover å gi alt jeg kan.

Dagens trening vil etter all sansynlighet bli mer gåing, kanskje få med meg ei venninne på tur i ettermiddag. Fint vær er det også, så dette blir bare deilig!

Nytt år, nytt liv!

Her var det lenge siden jeg hadde vært! Men det må jeg se å få forandret litt på.

Har nok en gang bestemt meg for å finne tilbake til idealvekta, og lysten til å ta vare på kroppen. Denne gangen har jeg meldt meg inn i vektklubb.no, og så langt går alt den rette veien. Viktig med rett motivasjon, og folk til å støtte opp om planen.

Er uheldigvis blitt angrepet av noen slemme virus/bakterier, og føler meg slapp som en død sild. Håper det går fort over, jeg skal kjempe som best jeg kan :-) Går i hvitløkskapsler, honning og råmelk tabletter. Nysinga er værst, setter meg helt ut!

AU!

Jeg hadde et temmelig ublidt møte med asfalten i dag, på vei hjem fra jobb. Full fart på sykkel, kombinert med ett brått og fullstendig idiotisk behov for å klemme inn forbremsen, gjorde at jeg tok et serdeles ugrasiøst svalestup over sykkelstyret og rett i asfalten.

Første tanke var naturlig nok at her kan jeg ikke ligge, midt i veien og all ting, noen kunne jo se meg. Hadde ikke valgt det mest skjermede stedet, på hovedveien inn til Sykehuset og 200 meter fra Akuttmottak. Tenkte å krabbe ut av veien og ned til noen busker, men måtte innse at det slaget var tapt, da det suste i ørene og svartnet for øynene.

Ble naturlig nok litt oppstandelse rundt meg, det var jo mange kolleger på vei hjem fra jobb, og mange til å hjelpe. Siden jeg ikke akkurat viste meg fra min mest strålenede og sprudlende side, ble det ringt 113, og dermed var det virkelig tid for å bli flau. Samtidig hadde jeg virkelig vondt, både her og der. Spesielt her.

Som om jeg ikke hadde laget oppstandelse nok, kom det tre ambulanser... Vel, den ene bare kjørte forbi. Er takknemlig for at det ikke var noen kjente i noen av dem. Selv om jeg var temmelig blek om nebbet, hadde jeg nok blitt lett rødmende da. Klarte med litt hjelp å vakle meg den halvmeterlange veien bort til båra, og så bar det på legevakten. Deretter gikk turen til røntgen og endelig etter fire timer kom jeg inn på akuttpoliklinikken. Og da var jeg egentlig i fin form, forholdene tatt i betraktning.

Får vel egentlig bare være takknemmelig for at det gikk bra. Så får det heller være med ventetid og blåmerker, alternativet kunne fort ha blitt en litt for snat retur til mine kolleger på intensiven.

Minner alle om at hjelm er smart! Hadde jeg ikke hatt den, hadde jeg nok landet med hodet først, og ikke albuen. Hadde jeg hatt albuebeskyttere og knebeskyttere hadde jeg nok landet på beina...